Velsignet advent!

Advent handler ikke først og fremst om tid som flyr og folk som flyr, og alt som skal være på stell, men om Gud som kommer til oss. Derfor handler advent mer om å ta imot enn å ta seg sammen. Selv om det kan være mye god forventning og godt fellesskap I alt som skjer før jul.

I dag er vi midt i adventstida. Vi kunne egentlig sagt Godt nytt år! Uten raketter og stjerneskudd, men med ord fulle av fellesskap, lys og håp, begynner kirken sitt nye år på denne tiden. Fire uker før alle andre. Det er godt å være i forkant for en gangs skyld…. Advent betyr ”komme” – Gud kommer til oss, som et lite menneskebarn. Og vi kommer til Gud – med oss selv og med alt som bekymrer og overvelder og gleder oss. Mange opplever i høst at verden er blitt veldig stor – og veldig liten. At livet er skjørt, marginene små og utfordringene store. Vi kommer til Gud med det alt sammen. Og Gud kommer til oss.
I Matt.21 står det skrevet:
«Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» Jesus gikk så inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: ‘ Mitt hus skal kalles et bønnens hus.’ Men dere gjør det til en røverhule.» På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde, og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja,» svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!» Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.» (Matt.21)

”Operasjon advent”, kalte politiet det for noen år tilbake. En storstilt aksjon mot blant annet ulovlig innvandring, lagt til starten av desember, derav navnet. Nettopp navnet gir noen av oss ubehagelige assosiasjoner – til hin første adventstid, og et ungt, slitent, fødende par, som også møtte stengte dører da de søkte ly og beskyttelse. Enhver advent er det mange som banker på stengte dører, i jakten på et annet og bedre liv – og denne høsten har rekordmange mennesker vært på flukt og funnet både åpne og stengte dører. Verden er blitt veldig stor – og veldig liten.

”Operasjon advent”, kan folk flest kalle det. For mange er førjulstiden en slags operasjon, i det at den må planlegges uhyggelig nøye for å bli rimelig vellykket. Ukebladene og våre egne og andres forventninger er breddfulle av hva vi kan og bør få med oss av juleforberedelser – og det er nok til å senke enhver husfar eller husmor som ikke har alt på stell og snart har sju slag i kakeboksene, designpynt til juletreet og nye julegardiner. Eller som om noen få uker ikke har unnagjort fem vellykkete julepyntverksted og juleavslutninger, ett vellykket kjolekjøp og seks julebord + økt den bruttonasjonale julehandel (BNJ) med enda noen tusenlapper. Litt rart egentlig; når vi ser på den første jula og hovedpersonene der; hvor svært lite var på stell.

”Operasjon advent”, kan de kalle det; de som opplever at desemberukene enda mer enn resten av året handler om å overleve. Fordi det rådende bildet av julen er så preget av strøken familiehygge og velstandskos, fester og fellesskap, at følelsen av å være utenfor blir enda større. Fordi man gruer seg til å være sammen med familien – eller til å savne familie. Fordi man ikke har råd til kjolen, maten, gavene, pynten, konsertene. Fordi man er spiseforstyrret og redd for all spisingen. Eller fordi man er for sliten eller redd til å være glad.

”Operasjon advent”, kunne Gud kalt det. Kanskje gjorde Gud det; i familieråd med englene, for å finne ut hva som skulle til for å redde verden og fellesskapet med menneskene. De fikk en stor og helt ufattelig idè: I et nyfødt spedbarn i en krybbe ga Gud oss håp, kjærlighet, tilgivelse, trøst, frelse, evig liv. Den største julepresangen av dem alle.

I julen blir Gud menneske og kommer til oss. Det er dèt vi forbereder oss på nå i adventstiden. Sann Gud og sant menneske. Jeg har lest og sagt det mange ganger, men jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner bare at det er noe av det umistelige ved Gud. Vi trenger ikke skjønne alt for å holde fast på det. Det er umistelig. Fordi det forteller meg at Gud både er stor nok til å favne et evig ekspanderende univers; være livets kilde; gjøre død til liv for oss – og liten nok; konkret nok; til å være et spedbarn, være min venn, vite hva sårbarhet og lidelse er ut fra sitt eget jordeliv. Julen gir Gud kropp og ansikt; gir oss Gud med hud. Julen gir en sterk møteplass mellom Gud og mennesker – og mennesker i mellom. Det er dèt det handler om, disse ukene før jul…

Advent handler ikke først og fremst om tid som flyr og folk som flyr, og alt som skal være på stell, men om Gud som kommer til oss. Derfor handler advent mer om å ta imot enn å ta seg sammen. Selv om det kan være mye god forventning og godt fellesskap I alt som skjer før jul.
Gud kommer til oss i Jesus. Jesus spør ikke: Er det noen snille barn her? Han spør ikke: Har du fått gjort alt du skal av gavekjøp, vask, juleavslutninger, baking og pynting? Han spør ikke: Hvor mange kule julebord har du blitt invitert på? Han spør ikke: Hvor sterkt tror du, på en skala fra 1 til 10? Han bare kommer. Med bekreftelse og utfordring. Vi hørte i teksten jeg leste at det ble uro i byen da Jesus kom. Jesus er ikke en nusselig ufarlig stemningsskaper. Jesus er en bråkmaker full av kjærlighet, som vil være en del av hverdagen vår og forvandle livene våre. Han kom inn på tempelplassen, som var full av mennesker, offerdyr, og handelsboder; i et religiøst og kommersielt mylder og kaos. Han ble provosert av pengegrådigheten og handlingen som fortrenger det hellige. Han helbredet de kronisk syke og lyttet til barna. Mens han forarget det religiøse lederskapet. De virket mer opptatt av businessen enn av bønnen og omsorgen for sårbare mennesker. Hva med oss og vår julefeiring?

Denne teksten er egentlig hentet fra tiden før påske, og Jesu siste innreise til Jerusalem. Den viser oss mennesket på sitt mest troløse. Da han kom inn til byen, ble han hyllet som en konge av folket. Noen dager senere roper den samme mengden: Korsfest! Korsfest!
Historien er full av menneskers troløshet. Også kirkens historie, dessverre. Men den kristne kirkes begynnelse – det var et sårbart lite barn i en krybbe; et mattrau. Gud ble menneske og kom til jorden. Først ble han tatt imot i en stall, fordi det ikke var plass for ham i herberget. Så måtte han flykte for livet, bare noen dager gammel. Så ble han møtt av hat og kors. Likevel fortsetter han å komme til oss.
Kongen som kommer til oss, vet like mye om fornedrelse som om kongelighet. Han svettet blod av bare angst i Getsemane-hagen, natten før korsfestelsen. Men menneskers troløshet møtte han med trofasthet. Han fortsetter å komme. Hans kjærlighet var sterkere enn alt, sterkere enn døden. Han la sitt liv i våre hender – slik han ennå gjør det.
Venter vi oss noe godt fra Gud? Gud kommer til oss. Med håp og trøst. Sannhet og utfordring. Glede og oppreisning. Gud elsker oss – og gir oss mot til å elske hverandre. Det trengs i disse tider. Derfor er advent ventetid og forventningstid. For noen er disse adventsukene en deilig tid, fylt av fellesskap, god mat, god travelhet og gode opplevelser. For andre er det tunge dager – med sorg, ensomhet, smerte, konflikt eller angst. Julegleden, julesorgen, julesmerten. Gud er overalt og rommer alt. Midt i førjulsstria og travelheten. Midt i smerten og fortvilelsen. Midt i gleden og forventningen. Her! Velsignet adventstid med alt det den rommer!

Victoria Holte
Rektor